UN Group Explores Ways Out of Nuclear Stalemate - Norwegian

FN gruppe undersøker måter å komme seg ut av den kjernefysisk stilleståing

Analyse av Jamshed Baruah

GENEVA (IDN) – FNs generalforsamling har satt i arbeid en arbeidsgruppe - Open Ended Working Group (OEWG) for å lage en plan for å bygge en verden fri for kjernevåpen. Gruppens to møter, den 22-26 februar og 2-13 mai, førte ikke frem til noe utkast over en plan. Men det siste tredagers møtet i august ble planlagt til å forhandle frem en sluttrapport med anbefalinger for FNs generalforsamling.

Rapporten vil bli rettferdiggjort ved å erklære at ”et flertall av verdens regjeringer er klar og ønsker å starte forhandlinger om et nytt juridisk bindende instrument for å forby kjernevåpen.”, fortalte Beatrice Fihn, direktør for International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN) til OEWG den 13 mai. Og dette selv uten deltakelse av kjernevåpenstatene.

Noen 100 regjeringer har blitt med i løpet av to uker i mai, og mange flere har bidratt med sin støtte gjennom et felles arbeidsdokument fra Humanitarian Pledge gruppen bestående av 127 stater.

Deltakende regjeringer var uanfektet av den fortsatte boikotten av arbeidsgruppen av de ni kjernevåpenstatene: USA, Russland, Kina, Frankrike og Storbritannia, samt Israel, India, Pakistan og Nord-Korea.

ICAN spilte en avgjørende rolle i den galvaniserte støtten av det sivile samfunnet, inkludert trosbaserte organisasjoner. En felles tros uttalelse den 2. Mai markerte de moralske og etiske imperativene for avskaffelse av. Uttalelsen, som støttes a neste 35 tros-grupper og enkeltpersoner, ble representer for lederen i OEWG, Ambassadør Thani Thongphakdi i fra Thailand den 3. Mai.

UNFOLD ZERO understreker sivilsamfunnets nøkkelrolle, og konstaterte: ”Det er nå et sterkt monument for starten av 2017 i de multilaterale forhandlingene om nedrusting av kjernevåpen – noe som har vært blokkert i nesten 20 år.”

UNFOLD ZERO partnerorganisasjoner inkluderer Mayors for Peace, Peace Depot, Parliamentarians for Nuclear Non-proliferation og Disarmament (PNND), Basel Peace Office, International Association of Lawyers Against Nuclear Arms (IALANA) og Middle Powers Initiative mobiliserte kritisk støtte.

Forslaget ble lagt frem i OEWG-papirarbeidet 34 – perspektiver fra kjernevåpenfri soner av en gruppe land som allerede har forbudt kjernevåpen i sine regioner, gjennom kjernevåpenfri soner (NWFZs). 115 land er del av de kjernevåpenfri sonene, som dekker Latin Amerika, det sørlige Stillehavet, Antarktis, Sør-øst Asia og Sentral Asia.

Ni av landene (Argentina, Brasil, Costa Rica, Ecuador, Guatemala, Indonesia, Malaysia, Mexico og Zambia) har lagt inn et forslag for OEWG om å ”Innkalle til et toppmøte i 2017, åpent til alle stater, internasjonale organisasjoner og den sivile befolkningen, for å forhandle frem en juridisk bindende instrument for å forby kjernevåpen” og ”for å rapportere til et høyere plan på FNs konferanse om kjernefysisk nedrustning som innkalles ikke senere enn 2018…progressen av forhandlingene av et slikt instrument”.

Planene ble støttet av en antall av andre kjernevåpenfrie stater og sivile samfunnsorganisasjoner gjennom OEWG møtene. Men, ingen av atomparaply-landene – Japan, Sør-Korea og Australia – sa seg enige i dette forslaget. De statene med kjernevåpen, som ikke deltok på OEWG, setter seg også opp mot forslaget.

Mange av de kjernevåpenfrie statene som deltok på OEWG argumenterte for at det ikke er behov for godkjennelse av kjernevåpenstater for å forhandle en slik traktat. Andre har argumentert for at om en slik traktat ikke inkluderer i det minste noen av de kjernefysisk-avhengige statene, ville det ha liten eller ingen innvirkning på politikken og praksisen. Noen har også hevdet at det kan virke mot sin hensikt å ta presset av kjernevåpenavhengige statene ved å vedta foreløpige skritt mot nedrusting av kjernevåpen.

Andre forslag for kjernefysiske nedrustings-forhandlinger ble foreslått da det vil være mer sannsynlig å tiltrekke seg støtte fra kjernefysisk-avhengige stater og dermed påvirke deres politikk.

Disse inkluderte en ”byggestein tilnærming” og en rammeavtale for kjernefysisk nedrustning, som ligner på 1992 FNs rammekonvensjon om klimaendring (UNFCC). Det har blitt utviklet av Middle Powers Initiative arbeidsdokument til OEW: Alternativer for en rammeavtale.

Tilhengere av rammeavtalen foreslår at den ”kan inkludere kraftigere forbudstiltak tidligere i prosessen, samtidig som den engasjerer de statene som ikke har mulighet til å gripe an slike tiltak fra starten”.

Uansett kritiserer mange kjernevåpenfrie stater ”byggestein tilnærmingen“ og rammeavtalens forslag , fordi de ikke fremmer kraftige nok tiltak i nær fremtid. De hevdet at et klart forbuds traktat vil være bedre, selv om det ikke inkluderte kjernevåpenavhengige land.

En av hovedgrunnene til at de kjernevåpenavhengige landene ikke deltok på OEWG, og hvorfor ”atom-paraply” landene ikke støtter en kjernevåpen forbudstraktat, er fordi disse landene avhenger av kjernevåpen på grunn av sikkerheten deres.

En UNFOLD ZERO analyse sa: ”OEWG holdt nyttige diskusjoner om kjernevåpnenes rolle i det 21. århundret og enten det er mulighet for å eliminere rollen til kjernevåpen, også under dagens tid med økte spenninger og konflikter mellom kjernevåpenavhengige land.”

En rekke kjernevåpenfrie stater og sivile samfunnsorganisasjoner vektla muligheten for å oppnå sikkerhet, ved å redusere spenningen og løse internasjonale konflikter gjennom alternative metoder.

Disse inkluderer diplomati, jus og mekling, voldgiftsdom, avgjørelse og bruken av felles sikkerhetsmekanismer i FN, organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSCE), og andre organer. Noen delegater merket seg at den siste avtalen med Iran var et eksempel verdt å etterligne.

En rekke land og frivillige organisasjoner med fokus på et annet problem - mangel på politisk vilje og engasjement av atom avhengige statene til kjernefysisk nedrustning. The Middle Powers Initiative, Arms Control Association, Basel Peace Office, Parliamentarians for Nuclear Non-proliferation and Disarmament (PNND) og UNFOLD ZERO foreslo en rekke toppmøter om kjernefysisk nedrustning for å bygge en slikt politisk vilje.

Forslaget - i Middle Powers Initiative arbeidsdokument til OEWG tittelen på de kjernefysiske nedrustnings toppmøtene: Bygge politisk grep for vedtakelse og gjennomføring av rettslige tiltak og normer, var delvis inspirert av suksessen til kjernefysisk sikkerhets toppmøtene, som dannet samarbeid og engasjement for å hindre kjernefysisk terrorisme .

Kjernefysisk nedrustnings toppmøtene – en serie bilaterale (USA – Russland) og multilaterale møter på regjeringsnivå – ville styrke media og offentlig oppmerksomhet rundt problemet og øke presset på kjernefysisk avhengige stater til å vedta viktige nedrustnings foretak, hevdet tilhengere av forslaget.

Diplomatiske kilder anser det som usannsynlig at en overensstemmelse vil bli oppnådd enten på et forbudstraktat (de mest populære forslaget hos de kjernevåpenfrie statene) eller byggestein (den ”progressive”) tilnærming, som er det mest populære forslaget blant de kjernefysisk avhengige statene.

En slik overensstemmelse ville for eksempel: bekrefte avvæpnings forpliktelsen i artikkel VI i Ikkespredningsavtalen (NPT) og internasjonal sedvanerett, erkjenne den humanitære konsekvensene for kjernefysiske sprengninger og bekrefte den minst generelle inkompatibiliteten av bruken av kjernevåpen med internasjonal humanitær rett, og oppgi felles mål for å alltid strekke seg etter praktiseringen av ikke-bruk.

Det ville også markere et ikke-bindende mål for å oppnå reduksjoner og avskaffelser av kjernevåpen innen en ”ambisiøs tidsramme“, fastsatte prosesser for å nå disse målene inkludert videre forhandlinger, og rapporteringsmekanismer. Videre ville det blitt enighet om å støtte tiltak slik som ytterligere arbeid på verifikasjon, skape tillit og etablere sikkerhet uten kjernevåpen. [DN-InDepthNews – 15. Mai, 2016]