2016 Kjernevåpen sikkerhetstoppmøte: Obama’s siste Hurra

Analyse av Jayantha Dhanapala*

KANDY, Sri Lanka (IDN) – En placebo defineres som en medisin eller en prosedyre som er foreskrevet til den psykologiske fordelen til en pasient, ved praktisering av generell medisin – snarere for å føye eller berolige, enn for noen som helst fysiologisk eller terapeutisk virkning. Den amerikanske presidenten Barack Obamas retorikk, i Praha i april 2009, ga verden en spennende visjon av en kjernevåpen fri verden: “Eksistensen av tusenvis kjernevåpen er den farligste arven fra den kalde krigen …. Jeg erklærer klart og med overbevisning at USAs forpliktelse om å søke fred og sikkerhet for en verden uten kjernevåpen. “

Siden da har vi hatt det anti-klimakset av fire kjernefysiske sikkerhetstoppmøter og gjentatte advarsler om kjernefysisk terrorisme, men ingen betydningsfull kjernefysisk nedrustning.

Den amerikanske presidenten puttet Nobels fredsprisen han tidligere vant i lommen, og har nå gått tilbake til å være den konvensjonelle lederen av det største militærindustrielle komplekset i verden, og bruker omtrent 610 milliarder (USD) årlig av de globale militærutgiftene på 1800 milliarder, og vil bruke svimlende 355 milliarder de neste ti årene på kjernefysisk våpenmodernisering.

Etter den nye beskjedne START-pakten med Russland i 2010, har han fortsatt politikken om kjernefysisk avskrekking, aggressiv NATO-ekspansjon og ballistisk rakettforsvarssystemer er plassert. Noe som gjør en tilnærming til Putins Russiske Føderasjon enda vanskeligere, etter sistnevntes annektering av krim og fiendtlig innstilt politikk rettet mot Ukraina.

Stilt overfor en uforsonlig og fiendtlig innstilt republikansk-dominert kongress, har Obama omsider kommet frem til en avtale med Iran gjennom en felles omfattende handlingsplan i stor grad på grunn av den prinsipielle stillingen til EU og tålmodigheten til det iranske lederskapet under den liberale presidenten Rouhani.

Andre utenrikspolitiske “suksesser” er beslutningen om å stenge Guantanamo, som fortsatt ikke er implementert, og reetablering av forholdet til Cuba, etterfulgt av et besøk der. Begge disse oppnåelsene må registreres som “Ufullstendig” i Obamas rapport-kort siden den amerikanske kongressen motsetter seg nedleggelse av Guantanamo, og opphøret av de menneskerettighetsbruddene som på går der – brudd som andre land rutinemessig fordømmes i Genève-baserte Menneskeligrettsutvalget av USA – mens embargoen mot Cuba fortsetter selv som diplomatiske oppdrag blir høytidelig gjenåpnet etter tiår.

I disse ikke-hendelsene det siste året av Obamas presidentskap er det fjerde og siste kjernefysiske sikkerhetstoppmøtet avholdt i Washington, med en slutterklæring som kommer ut 1. April. Det iøynefallende russiske fraværet til tross, ble den aktive deltakelsen av to av de største landene i verden – Kina og India – med en kollektiv befolkning på over 30 % av verden, begge to bevæpnet med kjernevåpen, sett på som en bragd som berget toppmøtet.

Mens strømmen av flyktninger fra fullmakts kriger og konfliktfylte land i Midtøsten utfordrer den europeiske enigheten og dens moralske verdi basen, skaper ekstremistisk ISIS-terrorister terror i europeiske byer. Plutselig blir kjernefysisk terrorisme mer reell enn noen gang til tross for alt som har blitt gjort å implementere FNs sikkerhetsråds resolusjon 1540, og Obama-sponset sikkerhetstoppmøte 2010 i Washington, 2012 i Seoul og 2014 i Haag.

Nøkkelfaktumet er at ingen tiltak blir tatt mot avskaffelse av kjernevåpen på tross av den økende internasjonale støtten til det ”Humanitære løftet”, og en kjernefysisk våpen konvensjon.

Så lenge kjernevåpen eksisterer er den enkle logikken at deres eierskap ikke kan begrenses til de ni landene som nå besitter dem. Andre stater og ikke-statlige aktører vil komme til å ville ha dem. Om det ikke finnes kjernevåpen kan det heller ikke være kjernevåpenspredning til terrorister, eller noen andre. Global Zero-kampanjen sier det rett ut: ”Det finnes ikke noe slikt som” kjernefysisk sikkerhet” så lenge kjernevåpen eksisterer.”

Joe Cirincione fra Plowshares Fondet skrev til Huffington Post og erklærte: “Presidenten har rett syn, men han har blitt sviktet av sitt eget byråkrati, spesielt Pentagon tjenestemenn som forsvarer utrangerte atomprogrammer mer enn presidentens politikk. Han kunne bruke en tale i Hiroshima for å gjenerobre sin agenda, å tvinge utøvende handlinger. Han kunne annonsert at han avlyser eller utsetter den farligste og mest destabiliserende av de nye systemene han har beordret bygget – den nye kjernefysiske krysserraketten og de nye interkontinentale ballistiske missilene, som tidligere forsvarsminister Bill Perry oppfordret.

“Han kunne i det minst tatt en del av våre overflødige, foreldede våpen ut av høy-beredskap. Han kunne trukket kjernevåpnene våre som er igjen fra den kalde krigen, fra usikre baser i Tyrkia og Belgia. Han kunne foretatt en hvilken som helst av de mange andre handlingene, som eksperter har anbefalt ham. Han kunne gått av som president og vist at når han hadde sjansen, gjorde han alt han kunne for å beskytte Amerika fra de mest forferdelige våpnene menneskeheten noensinne oppfunnet.”

In the face of the above agenda the recently concluded Nuclear Security Summit is in fact a placebo. The final communiqué of the Summit must be deconstructed to identify what was actually achieved:

I lys av den ovennevnte agendaen på det nylige kjernevåpen sikkerhetstoppmøtet som nylig avsluttet er faktisk en placebo. Slutterklæringen fra toppmøtet må dekonstrueres for å identifisere hva som faktisk ble oppnådd:

1. Det gjentar at trusselen rundt kjernefysisk og radiologisk terrorisme fortsatt er en av de største utfordringene for internasjonal sikkerhet og er i stadig utvikling.

2. Det bekrefter at tiltak for å styrke kjernefysisk sikkerhet ikke vil hemme rettighetene til statene i å utvikle, og bruke kjernekraft til fredelige formål, men det iranske eksempelet er ingen oppmuntring. Det ble ikke nevnt noen forbud mot sivil reprosessering av plutonium, ei heller behovet for å skifte til lavt anriket uran-reaktorer, til tross for gjentatte råd fra ekspertgrupper.

3.

Det bekrefter grunnleggende ansvar for stater, i samsvar med sine respektive forpliktelser, for å til enhver tid opprettholde effektiv sikkerhet av all kjernekraft og annet radioaktivt materiale, herunder kjernefysiske materialer som brukes i kjernefysiske våpen og kjernefysiske anlegg under deres kontroll. Likevel har vi en lang liste av ulykker, tyverier og cyber-angrep.

4. Internasjonalt samarbeid, blant annet deling av informasjon i samsvar med statenes nasjonale lover og prosedyrer, ble lovet å etablere et mer inkluderende, koordinert, bærekraftig og robust global kjernefysisk sikkerhetsarkitektur for felles nytte og sikkerhet for alle.

5. Det avgjørende ansvaret og sentrale rollen i Det internasjonale atomenergibyrået i å styrke den globale atomsikkerhets arkitekturen og i utviklingen av internasjonal veiledning ble støttet.

The Communiqué ends stating that “The 2016 Summit marks the end of the Nuclear Security Summit process in this format” leaving it to the incoming U.S. Administration to devise a new format.

Kommunikeet ender ved å erklære at “2016 toppmøtet markerer slutten på Kjernefysisk sikkerhetstoppmøte-prosessen i dette formatet” overlater det til den innkommende amerikanske administrasjonen å utarbeide et nytt format.

Ser man på den amerikanske presidentkampanjen midt i fordømmelse av terrorisme, er det ingen indikasjoner på at noen av utfordrerne i presidentvalget oppløpet vil være klar til å redusere og sikre kjernefysiske arsenaler, ei heller eliminere dem.

*Jayantha Dhanapala er en tidligere FNs visegeneralsekretær for Nedrustning departementet 1998-2003, og en tidligere ambassadør i Sri Lanka til USA 1995-1997 og til FN i Genève og Wien 1987-1992. Han er den nåværende presidenten av Nobels fredspris-vinner Pugwash konferanser om vitenskap & verdens anliggender, og en fremragende kompanjong av SIPRI. Synspunktene som er uttalt er hans egne. [IDN-InDepthNews – 4. April, 2016]