Fra Tlatelolco til FNsTraktat om forbud mot atomvåpen
Synspunkt uttrykt av Jorge Alberto López Lechuga
Jorge Alberto López Lechuga jobber som forsknings- og kommunikasjonsmedarbeider i Organisasjonen for forbud mot atomvåpen i Latin-Amerika og Karibia (OPANAL). Synspunktene som uttrykkes i denne artikkelen reflekterer ikke nødvendigvis synspunktene til OPANAL og dets medlemsstater. – Red.anm.
MEXICO (IDN) – Den andre februar offentliggjorde USAs regjering sin nye strategi for atomvåpen, 2018 Nuclear Posture Review (NPR), som blant annet går ut på å utvikle flere kjernevåpen for å styrke nasjonal sikkerhet. NPR vurderer behovet for å fordoble militærbudsjettet fra 3 % til 6,4 % for å modernisere det amerikanske arsenalet. Dette ville innebære en investering på 1 billion amerikanske dollar i løpet av de neste 30 årene. Det anbefales også å utvikle “fleksible amerikanske atomvåpenalternativer nå, og å inkludere utvikling av flere taktiske atomvåpen med mindre sprengkraft, noe som er viktig for å opprettholde troverdig avskrekking av regional aggresjon”, en strategi som vil senke terskelen for når det kan vurderes å bruke atomvåpen.
Ifølge NPR vil atomvåpen med mindre sprengkraft gi større mulighet til å kunne reagere på et mulig angrep – også et ikke-nukleært – og “vil bidra til å sikre at potensielle fiender ikke ser noen mulige fordeler ved begrenset nukleær eskalering, noe som vil gjøre bruk av atomvåpen mindre sannsynlig.”
Problemet er at så lenge det utvikles flere taktiske atomvåpen med mindre sprengkraft, vil bruk av disse oppfattes som mer “akseptabel”, og sannsynligheten for bruk av atomvåpen vil øke. Dessuten er slike atomvåpen med mindre sprengkraft mye kraftigere enn de som ble brukt i 1945.
NPR uttaler at “det globale trusselbildet har forverret seg markant siden forrige NPR i 2010”. Det legger til at det nå eksisterer et helt nytt spekter og en ny kombinasjon av trusler, blant annet: “vesentlige konvensjonelle, kjemiske, biologiske, nukleære, rom- og cybertrusler, og voldelige ikke-statlige aktører”. Ifølge dokumentet har denne utviklingen skapt økt usikkerhet og risiko, og dette er grunnen til at USA må endre atomvåpenpolitikk og -strategi og bygge opp og fornye landets atomarsenal.
Det er ikke vanskelig å ønske seg en verden uten usikkerhet, men det er umulig å oppnå det. Faktisk er en verden uten trusler mindre realistisk enn en verden uten atomvåpen.
Hvis disse helt nye truslene eksisterer i dag, og dette er truslene vi står overfor i det 21. århundre, vil det være forkastelig å møte dem med strategier fra det 20. århundre, spesielt en strategi som truer menneskeheten. Hvis vi lever i en verden med flere trusler og større usikkerhet, bør atomvåpen ikke være del av den. Det faktum at disse våpnene eksisterer, uansett hvem som eier dem, er en trussel mot alle, også mot atommaktene.
Blant hypotesene om bruk av atomvåpen nevner atommaktene ofte behovet for å kunne bruke dem dersom statens eksistens står på spill, stort sett som respons på eventuelle atomangrep. NPR inneholder flere ulike scenarioer, noe som vil gjøre bruken av atomvåpen mer akseptabel.
Selvfølgelig er problemet ikke begrenset til det amerikanske arsenalet. Det er åtte andre land som har atomvåpen. Fordi det amerikanske arsenalet sannsynligvis er det kraftigste, er det ingen garanti for at disse landene ikke vil bli oppmuntret til å bygge opp sine egne atomalternativer som respons på 2018 NPR.
Forestillingen om at en verden uten atomvåpen er ønskelig, men for tiden urealistisk, er fortsatt utbredt. Men enkelte land tenker annerledes.
- februar 1967, for 51 år siden, tok Latin-Amerika og landene i Karibia avstand fra denne oppfatningen, og gjennom Traktat om forbud mot atomvåpen i Latin-Amerika og Karibia (Tlatelolco-traktaten) etablerte de et juridisk bindende forbud mot atomvåpen i deres egen region. [14. februar 2018 markerte 51-årsdagen for Tlatelolco-traktatens åpning for undertegning.]
Modellen som ble etablert gjennom Tlatelolco (atomvåpenfri sone) var så vellykket at den senere ble vedtatt i fire andre regioner: Sør-Stillehavet (Rarotonga-traktaten); Sørøst-Asia (Bangkok-traktaten); Afrika (Pelindaba-traktaten); Sentral Asia (Traktaten om en atomvåpenfri sone i Sentral-Asia); og Mongolia (landets selvdeklarerte atomvåpenfrie status har blitt anerkjent internasjonalt gjennom vedtak i FNs generalforsamling i resolusjon 55/33S). I dag er det 114 stater som har sluttet seg til og underskrevet avtaler om atomvåpenfrie soner.
Den 17. juli 2017 vedtok 122 av FNs medlemsland Traktat om forbud mot atomvåpen og den ble åpnet for undertegning. Avtalen om forbud mot atomvåpen forbyr statene, blant annet, “å utvikle, prøvesprenge, produsere, fremstille eller anskaffe, besitte, overføre eller lagre atomvåpen eller andre kjernefysiske eksplosive innretninger”. Den forbyr også “Bruk eller trussel om bruk av atomvåpen eller andre kjernefysiske eksplosive innretninger”.
Traktaten vil tre i kraft når 50 land har ratifisert den. Etter at traktaten åpnet for signering 20. september 2017, har fem stater ratifisert den. Dette virker kanskje ikke så imponerende, men la oss ikke glemme at 122 stater, 63 % av FNs medlemsland, stemte for vedtak av avtalen. På bakgrunn av dette kan vi anta at flertallet av landene mener at en atomvåpenfri verden bør være et felles langsiktig mål.
Det er ikke overraskende at ingen av verdens atommakter og deres allierte har sluttet seg til forbudstraktaten. De hevder at rammeverket ikke vil være effektivt uten at land med atomvåpen slutter seg til. Man kan spørre seg: Hvis de mener dette, hvorfor motsetter de seg da denne traktaten? Kanskje de vurderer at traktaten vil bidra til å stigmatisere deres viktigste maktmiddel.
NPR uttrykker at forbudstraktaten “bygger på helt urealistiske forventninger om avskaffelse av atomvåpenarsenaler uten endring av det internasjonale trusselbildet”. Det faktum at traktaten overhodet er nevnt i NPR, viser dens relevans.
De som støtter forbudstraktaten er ikke enige i at eliminering av atomvåpenarsenaler forutsetter en “forutgående endring i det internasjonale trusselbildet”. Tvert imot mener de at eliminering av atomvåpen ville innebære en positiv endring i sikkerhetssituasjonen i verden.
Det er klart at forbudstraktaten ikke garanterer umiddelbar eliminasjon av atomvåpen. Det er imidlertid ikke realistisk å forsøke å oppnå en verden uten atomvåpen før det er etablert et juridisk forbud mot dem. En internasjonal norm for forbud mot atomvåpen er et nødvendig skritt “på veien mot total avskaffelse”.
Vi bør vurdere ordene til Alfonso García Robles (tildelt Nobels fredspris i 1982), mannen som ledet forhandlingene om Tlatelolco-traktaten: “Systemet som ble vedtatt gjennom den latinamerikanske avtalen viser at selv om en stat ikke kan tvinge en annen til å slutte seg til en slik sone, kan den heller ikke forhindre andre som ønsker å gjøre det fra å binde seg til et rammeverk for totalt fravær av atomvåpen i deres egne territorier.” [IDN-InDepthNews – 17. februar 2018]
