Kjernevåpen utfordrer verdens høyeste domstol

Av Ramesh Jaura 

BERLIN | THE HAGUE (IDN) – Etter ti dager med offentlige høringer med lagene av internasjonalt kjente advokater – noen støttet av trofaste tilhengere av ”nuclear zero” og andre klamrer seg til læren om “kjernefysisk avskrekking” – verdens høyeste domstol står overfor en utfordrende oppgave som er av vidtspennende betydning.

Ikke minst fordi dette året markerer den tjuende årsdagen for 1996 ‘rådgivende uttalelsen” til den internasjonale domstolen (International Court of Justice – ICJ) og åpningen for undertegning av CTBT, traktaten som forbyr alle kjernefysiske tester overalt – kjernefysiske tester som er selve hjertet for spredning av kjernevåpen.

For å forklare emnet for domstolsbehandlingen, sa den berømte nederlandske advokaten Phon van den Biesen: “Fra et juridisk perspektiv”, problemene som presenteres av de tre juridiske sakene “er vanlige, men et positivt utfall vil, forandre verden spektakulært”.

Dette er fordi det finnes mer enn 15 000 kjernevåpen i verden i dag. “Bruk av disse kan på et øyeblikk føre til at menneskets innsats for å løse globale problemer var forgjeves.” advarer buddhistisk filosof, pedagog, forfatter og anti-kjernekraft aktivist, Daisaku Ikeda. Han er president i den Tokyo-baserte buddhistiske organisasjonen Soka Gakkai International (SGI).

I sin årlige fredsforslag i 2016, erklærte Ikeda: ”Hvis kjernevåpen skulle brukes i en fiendtlig utveksling i et hjørne av verden, vil virkningen – enten i form av antall liv tapt eller antall mennesker som ville lide på grunn av etter effekter – være for vanskelig å forestille seg.”

Faktisk advarer nyere forskning mot den ødeleggende virkningen på global økologi, selv ved en geografisk begrenset atomkrig; innvirkningen på verdens klima ville undergrave matproduksjon, noe som resulterer i en “kjernefysisk hungersnød”.

For å forklare motivasjon av at Republikken Marshalløyene (RM) vendte seg til den internasjonale domstolen (ICJ), sa den tidligere utenriksministeren Tony de Brum: ”Jeg har sett kjernefysisk ødeleggelse med mine egne øyne og vet med overbevisning at kjernevåpen må aldri brukes igjen mot menneskeheten. Kjernevåpen er en meningsløs trussel mot overlevelse, det er grunnleggende normer som tvinger de som har dem til å forfølge og oppnå sin eliminering.”

Republikken Marshalløyene er hjemmet til Bikini atollens kjernevåpen test områder. Sammen med Hiroshima og Nagasaki i Japan, som led under atomsprengninger i 1945, RM er en blant få kjernevåpen-fri stater i verden som har sett ødeleggelsene forårsaket av kjernevåpen på nært hold.

USA gjennomførte 67 kjernefysiske sprengnings tester mellom 1946 og 1958, inkludert den beryktede Castle Bravo -testen, som på 15 megatonn, involverte den mektigste USA kjernebomben som noensinne er atmosfærisk testet.

Ifølge rapporter var størrelsen på Castle Bravo-test den 1. mars 1954, langt større en forventningene, noe som forårsaket utbredt radioaktiv forurensning. Spredte spor av radioaktivt nedfallsmateriale så langt som Australia, India og Japan, selv USA og deler av Europa. Selv om dette var organisert som en hemmelig test, ble Castle Bravo raskt en internasjonal hendelse, som førte til krav om et forbud mot atmosfæriske testing av termonukleære enheter.

RM hevder at kjernevåpen-nasjoner er i strid med kjernefysisk nedrustnings forpliktelsene under den eksisterende internasjonale loven. Dette gjelder P5 (de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd: USA, Russland, Storbritannia, Frankrike og Kina) som er signatarstater på den kjernefysiske ikke-spredningsavtalen (NPT), samt de fire ikke-NPT signatarstatene (Israel, India, Pakistan og Nord-Korea) under internasjonal sedvanerett.

Derfor anla Marshalløyene søksmål mot alle de ni kjernevåpenlandene i april 2014, men USA, Russland, Kina, Frankrike, Israel og Nord-Korea akseptere ikke den “obligatoriske jurisdiksjonen” av den internasjonale domstolen, og ignorerte sakene rettet mot dem. Kun India, Pakistan og Storbritannia akseptert.

Før starten av de muntlige forhandlingene 8. mars, informerte Pakistan, som behørig hadde deltatt i den skriftlige saksbehandlingen, retten at det ikke ville delta i høringene, særlig fordi det ”ikke føltes [slik] at deltakelse [ville] legge noe til det som allerede var sendt gjennom svaret (Counter-Memorial)”- å svare på Marshalløyenes anklagelser.

Deretter, selv om bare India og Storbritannia deltok i den muntlige offentlige høringen, protesterte alle tre sterkt mot “antakelighet og jurisdiksjon” av den internasjonale domstolen i saken som ble fremlagt av Republikken Marshalløyene.

Storbritannia hevder at i likhet med de andre NPT-partene at det erkjenner sin forpliktelse etter artikkel VI i traktaten, og arbeider mot nedrustning. India insisterer på at traktaten er forskjellsbehandlende, slik at P5 i virkeligheten moderniserer sine kjernevåpen.

Phon van den Biesen, med-forhandler for Republikken Marshalløyene og advokat i Amsterdam, som ledet Marshalløyenes internasjonale juridiske team, sa: “Vi ber, egentlig, retten om å fortelle respondent-stater (India, Pakistan og Storbritannia) om å leve opp til sine folkerettslige forpliktelser.”

Republikken Marshalløyene ber spesielt om at den internasjonale domstolen kan følge opp sine tidligere funn i de rådgivende uttalelsene som ble levert i 1996, rundt ulovligheten av trusler om eller bruk av kjernefysiske våpen. På den tiden mente domstolen at den fortsettende internasjonale debatten om lovligheten av disse dødelige våpnene, truer stabiliteten i den internasjonale orden.

Det la til at “den lenge lovede fullstendig kjernefysiske nedrustningen synes å være det mest hensiktsmessige middelet” for å sette en stopper for en uholdbar situasjon. (Para. 98, http://www.icj-cij.org/docket/files/95/7495.pdf)

Det minste de internasjonale advokatene som støtter Republikken Marshalløyene forventer av den internasjonale domstolen er å gjenta den internasjonale domstolens rådgivende uttalelse fra 1996: ”Det finnes en plikt til å arbeide i god tro og ta med til en konklusjon forhandlinger fører til kjernefysisk nedrustning i alle dens aspekter under streng og effektiv internasjonal kontroll.”

I sin fem-punkts forslag i 2009, oppfordret FNs generalsekretær Ban Ki-moon ”alle NPT-parter, særlig kjernevåpenstatene, om å oppfylle sin forpliktelse under traktaten til å gjennomføre forhandlinger om effektive tiltak som fører til kjernefysisk nedrustning”.

De offentlige høringene i den internasjonale domstolen ble innledet av Open Ended Working Group’s første møte i februar 22. til 26. i Genève, som ikke lyktes i å bryte den fastlåste situasjonen på den kjernefysiske nedrustning. De neste to øktene er planlagt i mai og august.

Hvorvidt de 15 internasjonale domstoldommerne, sammen med dommer-ad-hoc Mohammed Bedjaoui, vil ha overveid domstolens embetsområde og antakelighets-problemstillingene i de skriftlige og muntlige innleggene, er langt fra sikkert.

Konklusjon fra den offentlige høringen – herunder heller kompliserte juridiske aspekter og dyptgripende politiske implikasjoner – på spørsmålet om jurisdiksjon, kunngjorde FNs hovedrettslige organ den internasjonale domstolen 16. mars: “Rettens dom i spørsmålet om jurisdiksjon vil bli levert under et offentlig rettslig møte, dato for dette møtet vil bli annonsert etter hvert.”

En nær observatør av den internasjonale domstolens offentlige høringer, Kazuo Ishiwatari, visedirektør for fred og globale utfordringer på SGI sa: “Vi må øke folks bevissthet om kjernevåpen og konsekvensene av deres bruk… Tilgang til kunnskap utdanner folk til å arbeide mer effektivt for en verden uten kjernevåpen. Og til syvende og sist må vi se at våre valg står mellom systemer for nasjonal sikkerhet og vanlige folks premisser for lidelse og offer, og måter å tenke og handle som prioriterer menneskelig sikkerhet.” [IDN-InDepthNews – 17. mars 2016]