Overlevende ønsker en verden uten atomvåpen

Av Neena Bhandari

SYDNEY (IDN) – Sue Coleman-Haseldine, en innfødt Kokatha-Mula-kvinne, var omtrent tre år gammel da Storbritannia begynte å gjennomføre prøvesprengninger av atomvåpen på Monte Bello-øyene utenfor vestkysten av Australia og i Emu Field og Maralinga i Sør-Australia.

De 12 hovedtestene ble utført mellom 1952 og 1963 og forurenset et enormt område, inkludert Koonibba, stedet der familien og lokalsamfunnet til Sue holdt til.

«Det bodde aboriginere i regionen da prøvesprengningene begynte. Mange mennesker døde og ble syke i nærheten av testområdene. «Den første atombomben, Totem 1, bredte seg over et stort område, og det finnes historier om at den skapte en «svart tåke» som drepte og blindet folk og gjorde dem svært syke,» forteller Sue, som husker at samfunnets eldre brukte å fortelle henne om et fritt og sunt liv med viltjakt og bærplukking før prøvesprengningene.

«Eldre mennesker i samfunnet vårt snakket om Nullarbor-støvstormer, men det var nedfall fra Maralinga-prøvesprengningene. Vi var ikke ved detonasjonspunktet, men støvet ble ikke på ett sted. Det fløy med vinden. Folk døde av kreft, noe som var nytt for oss,» sier Sue, som lærte om strålingsnedfall mens hun deltok på et møte i Australian Nuclear Free Alliance (ANFA).

Aboriginere dannet ANFA, tidligere kalt Alliance Against Uranium, i 1997. De fikk med seg noen frivillige organisasjoner som var bekymret for den eksisterende og foreslåtte utviklingen vedrørende kjernefysiske våpen i Australia, spesielt på urfolkenes områder.

For aboriginere er landet selve grunnlaget for kulturen deres. Sue ble fortvilet over å høre at matkildene i bushen muligens kunne være forurenset. «Det er supermarkedet vårt. Der finner vi mat og medisiner, og det er vår religion å ta vare på landet. Det spiller ingen rolle om du er aboriginer eller ikke; alle i denne delen av landet kan fortelle en trist historie om for tidlig sykdom og død i familien. Kreft er verst, men det er også vanlig å lide av skjoldbruskproblemer,» forteller hun til IDN.

Fertilitetsproblemer, dødfødsler og fødselsskader ble mer og mer vanlig på tiden rundt prøvesprengningene, men selv i dag lurer folk som Sue på om helseproblemene deres er knyttet til strålingen som fortsatt finnes i området eller skyldes genetiske endringer som har gått i arv gjennom generasjoner. Hun ønsker at atomvåpen bannlyses permanent og at uranet som brukes til å lage dem får bli i bakken.

I fjor møttes regjeringer, FN-organisasjoner og sivilsamfunnsmedlemmer i Oslo for å delta i den første konferansen om de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Denne ble fulgt opp av at den meksikanske regjeringen var vertskap for 146 land i februar 2014. I oktober 2014 støttet 155 av 193 medlemsregjeringer felleserklæringen om de humanitære konsekvensene av atomvåpen som ble presentert for FNs generalforsamling. På den tredje konferansen om de humanitære konsekvensene av atomvåpen, som ble arrangert i Wien (Østerrike) fra 8. til 9. desember, la Sue fram sitt hjerteskjærende vitnesbyrd.

Kravet om å begynne forhandlinger om en bindende internasjonal avtale om å forby og eliminere atomvåpen har vokst i rasende fart, ifølge observatører. Det har skjedd en fornyet global innsats, spesielt omkring å øke bevisstheten om de humanitære konsekvensene av atomvåpen og for å sikre at de aldri brukes igjen.

Australias direktør for ICAN (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) Tim Wright sa: «Tiden er inne for at Australia slutter seg til det overveldende flertallet av land som har lovet sin støtte til en traktat som forbyr atomvåpen.»

En fersk Røde Kors-undersøkelse viste at 8 av 10 australiere støtter en juridisk bindende avtale for å forby bruk av atomvåpen. Så mye som 88 prosent sa at det ikke vil finnes vinnere i en atomkrig, gitt de ødeleggende humanitære konsekvensene.

Det internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne-bevegelsen har konsekvent uttrykt dype humanitære bekymringer omkring atomvåpen, helt siden de først ble brukt i Hiroshima og Nagasaki i august 1945.

De humanitære konsekvensene av atomvåpen er ikke begrenset i tid og rom. Stråling påvirker helse, landbruk og naturressurser over et stort område og for kommende generasjoner.

Rosemary Lester, som ble født i Adelaide (Sør-Australia) i 1970, minnes hvordan faren hennes, som var fysiker, en dag lå syk. Han lyttet til Sir Ernest Titterton (kjernefysiker) som ble intervjuet om Maralinga på radiokanalen til Australian Broadcasting Corporation (ABC).

«Jeg husker at jeg hørte pappa banne høyt. Jeg gikk inn i rommet og spurte ham hva som var galt. Han sa at det var noe som hadde skjedd for lenge siden før jeg ble født. Faktisk da han var gutt. Det var da jeg først hørte om prøvesprengningene på Maralinga,» fortalte Rosemary, direktør for Alinytjara Wilurara (North West) Natural Resource Management Board, til IDN.

Hun har hatt førstehåndserfaring med at faren, begge besteforeldrene og andre familiemedlemmer har lidt av plager som er en konsekvens av kjernefysiske prøvesprengninger. Hun selv ble diagnostisert med en sjelden auto-immun sykdom som heter Sklerodermi i 2005.

«Ingen visste mye om urangruvedrift og skadene den hadde på miljøet og hva uran ble brukt til. Nå forstår jeg hvorfor faren min og besteforeldrene mine ble så sterke talspersoner og følte behov for aktivt å protestere, snakke ut, tale og lære opp andre om atomindustrien og beskytte «nganampa nguru» (landet vårt),» sa Rosemary, som ønsker at muntlige historier skal spilles inn både på engelsk og språkene pitjantjatjara/yankunytjatjara for framtidige generasjoner.

I 1984 etablerte den australske regjeringen Maralinga Royal Commission for å gå de kjernefysiske testene etter i sømmene. Dette som et svar på voksende bekymringer i samfunnet angående tiltak for å beskytte folk fra eksponering for stråling, samt deponering av radioaktive stoffer og giftige materialer.

«De hemmelige filene ble ikke tilgjengelige før i 2003, 50 år etter prøvesprengningene. Det er velkjent at plutonium 239 fortsatt ligger åpent eksponert i denne regionen. Giften ligger i jorden, støv blåser i alle retninger, og folk puster det inn. Til og med maten fra bush-området er forurenset,» sier Rosemary, som er forferdet over at noen sier at til tross for forurensningen er området trygt og ønsker turisme dit.

Ansvaret for å rydde opp i det tidligere testområdet ligger hos den føderale regjeringen. Allan Parkinson, atomfysiker og tidligere statlig veileder for Maralinga-oppryddingen, fortalte ABC at forurensning fortsatt er utbredt.

«Over 100 kvadratkilometer er fortsatt mer forurenset enn renhetskriteriene tilsier. Det er plutonium 239, og om 24 000 år vil halvparten av det fortsatt være der,» fortale Parkinson til ABC i juni 2014. [IDN-InDepthNews – 9. desember 2014]