Kontrollorgan indikerer barrierer for FNs forbud mot atomvåpen

Av Jamshed Baruah

GENEVE (IDN) – De fleste av verdens stater kan bli part i FN-traktaten om forbud mot atomvåpen (TPNW) og overholde traktaten uten å måtte gjøre noen endringer i deres eksisterende politikk og praksis, sier Nuclear Weapons Ban Monitor (NWBM). Men 42 stater rundt om i verden driver for tiden med handlinger som ikke er kompatible med det nye forbudet mot atomvåpen. Faktisk fremstår Europa som regionen med flest stater som handler i strid med FN-traktaten.

NWBM ble etablert i 2018 og er produsert og publisert av Norsk Folkehjelp (Norwegian People’s Aid), en partnerorganisasjon for Nobels fredsprisvinner i 2017, Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN).

Overvåkningsorganisasjonen evaluerer kjernevåpenrelatert politikk og praksis i alle de 197 statene som kan delta i globale traktater som FNs generalsekretær er depositar for. De 197 statene inkluderer alle 193 FN-medlemsland, de to FN-observatørstatene (Vatikanstaten og staten Palestina) og to andre stater, Cookøyene og Niue.

NWBM tar sikte på å være en tilgjengelig, pålitelig og langsiktig kilde til nøyaktig informasjon om fremgang i kjernefysisk nedrustning og analyse av de viktigste utfordringene. Organisasjonens sentrale formål er å markere aktiviteter som står mellom det internasjonale samfunnet og oppfyllelsen av et av dets mest presserende og allment aksepterte mål: elimineringen av atomvåpen.

Ved hjelp av TPNW som målestokk for fremdriften mot en verden uten atomvåpen registrerer Nuclear Weapons Ban Monitor utviklingen knyttet til universaliseringen av traktaten.

Den sporer også statusen til alle stater i forhold til andre relevante traktater og regimer som håndterer masseødeleggelsesvåpen, inkludert traktaten om ikke-spredning av atomvåpen (NPT), atomvåpenfri sone (NWFZ)-traktater, den omfattende traktaten om forbud mot kjernefysisk testing (CTBT), traktaten om delvis forbud mot kjernefysisk testing (PTBT), sikrer avtaler og tilleggsprotokoller med International Atomic Energy Agency (IAEA), konvensjonen om biologiske våpen (BWC), og Kjemiske våpenkonvensjon (CWC).

Overvåkningsorganisasjonen, NWBM presenterer tydelige tolkninger av hver av forbudene og positive forpliktelser fra TPNW og vurderer i hvilken grad verdens stater – enten de har samtykket til å være bundet av traktaten eller ikke – handler i samsvar med dem eller ikke. Dette gjøres med sikte på å gi veiledning til stater som allerede har ratifisert eller tiltrådt traktaten, de som for tiden vurderer hvorvidt de skal gjøre det, og de som kan gjøre det i fremtiden.

NWBM 2020-utgaven – før TPNW trådte i kraft som internasjonal lov 22. januar 2021 – bemerker at «bare USA er kjent for å stasjonere atomvåpen i andre land per i dag (i Belgia, Tyskland, Italia, Nederland og Tyrkia), men Russland og Storbritannia har også gjort dette tidligere».

Det antas at totalt 19 stater har tidligere vært vert for slike ordninger, i noen tilfeller uten å ha kjennskap til dette: Belgia, Canada, Tsjekkoslovakia, Cuba, Kypros, Danmark (Grønland), Frankrike, Øst-Tyskland og Vest-Tyskland, Hellas, Ungarn, Island, Italia, Mongolia, Tyrkia, Storbritannia.

Dette antallet inkluderer ikke territorier som i den aktuelle perioden var under direkte jurisdiksjon eller administrasjon av en atomvåpenstat (Guam, Okinawa og Marshalløyene).

De fleste ordninger for kjernefysisk vertskap ble etablert på 1950- og 1960-tallet, og alle bortsett fra de ovennevnte fem tilfellene i Europa antas å ha blitt avviklet siden.

2020 Monitor påpeker at det har vært flere forsøk fra europeiske beslutningstakere på å få de gjenværende våpnene fjernet fra europeisk jord. I 2005 vedtok for eksempel det belgiske senatet enstemmig en resolusjon som ba om fjerning av atomvåpen fra belgisk territorium.

I 2009 forpliktet den tyske koalisjonsregjeringen gjennom sin regjeringsplattform å få de gjenværende atomvåpnene i Tyskland trukket tilbake. Daværende utenriksminister, Guido Westerwelle, fremmet initiativet entusiastisk i en periode, men USA reagerte negativt, og initiativet ble stanset i all stillhet det følgende året.

På NATO-toppmøtet i 2018 erklærte de allierte samlet at NATOs avskrekkende holdning «er avhengig av at USAs atomvåpen plasseres i Europa og evnene og infrastrukturen til de berørte allierte».

Den fornyede debatten om Tysklands rolle i NATOs atomdelingsordninger brøt ut i 2020, da Rolf Mützenich, styreleder for det sosialdemokratiske partiets parlamentariske gruppe, ba om at amerikanske atomvåpen skulle trekkes ut av landet. NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, svarte raskt at Tysklands støtte til atomdeling var «viktig for å beskytte fred og frihet».

Førtito stater over hele verden som for øyeblikket er involvert i handlinger som ikke er i samsvar med det nye forbudet mot atomvåpen, inkluderer ni atomvåpenstater (Kina, Frankrike, India, Israel, Nord-Korea, Pakistan, Russland, Storbritannia og USA). De besitter anslagsvis totalt nesten 14.000 atomvåpen, hvorav de fleste er mange ganger kraftigere enn atombomben som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i august 1945.

I tillegg er det 33 stater som ikke har atomvåpen. 27 av dem er europeiske stater. Albania, Hviterussland, Belgia, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Danmark, Estland, Tyskland, Hellas, Ungarn, Island, Italia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Montenegro, Nederland, Nord-Makedonia, Norge, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Spania og Tyrkia ble alle funnet å være engasjert i bistand og oppmuntring til fortsatt besittelse av atomvåpen, noe som er forbudt i henhold til artikkel 1(1)(e) i TPNW.

De hjelper og medvirker atomvåpenstatenes oppbevaring av atomvåpen på forskjellige måter, med alt fra å være vert for atomvåpen på deres territorier til deltakelse i kjernefysiske angrepsøvelser, logistisk og teknisk støtte, som tillater testing av kjernefysiske raketter, utvikling, produksjon og vedlikehold av nøkkelkomponenter for atomvåpen, og godkjennelse av kjernevåpen doktriner, politikk og uttalelser.

Utenfor Europa er de eneste ikke-atomvåpenstatene som for øyeblikket bistår og oppmuntrer besittelse av atomvåpen på forskjellige måter, Armenia, Japan og Sør-Korea i Asia – Canada i Amerika – og Australia og Marshalløyene i Oseania.

De 42 statene er på ingen måte utestengt fra å bli med i traktaten. Men de vil måtte utføre varierende grader av endringer i deres politikk og praksiser hvis de skal oppfylle kravene fra TPNW, sier Monitor-redaktør i 2020, seniorrådgiver i NPA, Grethe Lauglo Østern.

I følge Nuclear Weapons Ban Monitor er støtten til TPNW høy i alle regioner bortsett fra Europa, der 31 av 47 stater for tiden er imot å bli med i traktaten. To uker før traktaten skulle tre i kraft, var nøyaktig 70 prosent – eller 138 av verdens stater – støttende overfor TPNW.

51 stater er allerede parter i traktaten og 37 har undertegnet, men ennå ikke ratifisert den. «Så vi nærmer oss raskt en situasjon der halvparten av alle stater vil ha aksepterte forpliktelser i folkeretten under TPNW», sier Østern.

Nuclear Weapons Ban Monitor har registrert ytterligere 50 stater som «andre støttespillere». Mange i denne gruppen har allerede startet prosessen med å signere traktaten, inkludert Andorra, Eritrea, Mongolia, Ny Guinea og Sierra Leone.

17 stater spredt over alle verdensregioner er ubestemt om sin holdning til traktaten, inkludert de to statene som har ordninger med utvidet kjernefysisk avskrekkelse med Russland – Armenia og Hviterussland. Totalt 42 stater er imot traktaten. Noen av statene som er imot er imidlertid mer motstridende med TPNW enn andre. Diskusjon om fordelene med den nye traktaten pågår i flere av dem. [IDN-InDepthNews – 13. januar 2021]

Bildekreditt: Nuclear Weapons Ban Monitor